James Cook (1728–1779)

I midten av 1700-årene var Det store hav – Sørhavet eller Stillehavet – ennå et av de minst kjente strøkene på jordkloden.

En nederlender ved navn Abel Tasman hadde i 1640-årene seilt rundt det australske kontinentet og blant annet gitt øya Tasmania sitt navn. Tasmania ligger rett sør for Australia.

Det var imidlertid en annen mann som skulle utforske det enorme Stillehavet systematisk, slik at man fikk et bedre kartbilde – både av Stillehavet og de antarktiske farvann. Mannen var engelsk og het James Cook.

Bakgrunn og tidlig karriere

Cook var født i 1728 i et landarbeiderhjem i Yorkshire. I 1755 gikk han frivillig inn i den engelske marinen som matros. Han var en dyktig sjømann, og etter bare to år ble han utnevnt til kaptein. Han deltok i Canada i krigen mot franskmennene. Da krigen var slutt, fikk han i oppdrag å kartlegge kysten av Newfoundland og Labrador.

Cook hadde lært seg å lage kart som var svært nøyaktige, og han noterte ned alt han så og opplevde.

Første reise (1768–1771)

I august 1768 ble det sendt ut en ekspedisjon for å studere Venus-passasjen – planeten Venus passerte da foran sola. Ekspedisjonen gikk til Tahiti, og Cook fikk kommando over ekspedisjonens skip «Endeavour».

Da oppdraget var ferdig på Tahiti, hadde Cook undersøkt øygruppen grundig. Kurs ble satt for New Zealand. I seks måneder seilte ekspedisjonen rundt øyene og studerte natur og befolkning. De oppdaget blant annet stredet mellom nord- og sørøya.

Kursen ble så satt vestover, og Cook gikk i land i Botany Bay på østkysten av Australia. Denne kyststrekningen var helt ukjent, og ved å holde seg nær kysten kunne han tegne det første kartet over Australias østkyst. Han fant også det som i dag er kjent som Det store barriererevet (Great Barrier Reef). 3500 km av Australias kyst ble kartlagt av Cook.

Fra Australia gikk turen gjennom Torres-stredet til Java, og herfra seilte skipet via Kapp hjem til England. Ved tilbakekomsten i juni 1772 hadde de vært borte i nesten fire år.

Andre reise (1772–1775)

Allerede en måned etter hjemkomsten dro Cook ut igjen. Oppdraget handlet om å undersøke antakelsene om at det fantes et enormt sørlig kontinent. Denne gang hadde han med seg to skip: «Discovery» og «Adventure».

Han holdt seg så nær 60. breddegrad som mulig. Cook var den første som krysset den sørlige polarsirkelen. Reisen var full av farer – tett tåke og isfjell tårnet seg opp rundt de to små skipene – men ekspedisjonen beviste at noe sørlig kontinent ikke fantes.

Tredje og siste reise (1776–1779)

I 1776 heiste Cook seil på de to skipene «Discovery» og «Resolution». Hensikten var å finne ut om det fantes en passasje som bandt Stillehavet og Atlanterhavet sammen i nord – det vi kaller Nordvestpassasjen.

Reisen gikk rundt Kapp, Kerguelen og New Zealand til Tahiti. Herfra satte Cook kursen nordover og gjenoppdaget Hawaii. Videre seilte de mot Nord-Amerikas vestkyst, kartla stillehavskysten og seilte gjennom Beringstredet. Da isen la seg, stevnet Cook sørover igjen – mot Hawaii.

På Hawaii kom mannskapet i strid med en innfødt stamme. De innfødte stjal en av Cooks båter, og i striden for å ta båten tilbake ble Cook drept. Dette skjedde 14. februar 1779.

Ettermæle

James Cook regnes som en av tidenes største oppdagere. Etter reisene hans var de ytre delene av jordkloden stort sett kjent. England kan takke ham for to av sine viktigste besittelser: Australia og New Zealand.