Mange folkeslag har lagd myter for å forklare stjernebildene på himmelen. Her er den greske myten om hvordan Store Bjørn og Lille Bjørn ble til.

Myten om Kallisto

Zevs var gift med sin egen søster Hera, ikke av kjærlighet, men fordi det ikke var andre unge kvinner for hånden av tilstrekkelig fin familie. Og Zevs søkte trøst der det var å finne – som regel blant jordiske kvinner. Men Hera var fryktelig sjalu.

Blant annet traff Zevs den unge gjeterjenta Kallisto. Hun fødte Zevs en sønn.

Barnet, Arkas, vokste til og ble en vakker ung mann som streifet om i skogene på jakt. På Olympen ble det et voldsomt oppgjør. Hera lot sin røst høre! Himmeldronningen bestemte seg for å ødelegge gjeterjentas skjønnhet og forvandlet henne til en bjørn.

En dag kom Arkas over en bjørn i skogen. Han spente buen og skjøt – men offeret var hans egen mor. Zevs hadde ikke glemt Kallisto. For å avverge katastrofen grep han inn og forvandlet også Arkas til en bjørn. Han grep begge bjørnene i halen og slengte dem opp på himmelen. Blant stjernene skulle de være i sikkerhet for Hera – og slik fikk bjørnene den lange halen.

Og Hera raste. Hun drev svogeren Poseidon til å skyve de to nye figurene så langt opp på himmelen at de aldri skulle få bade i Okeanos. Da skulle nok Kallistos skjønnhet falme.

Hvorfor

Myten om Kallisto er et godt eksempel på hvordan mennesker gjennom tidene har brukt fortellinger for å forstå og huske stjernehimmelen. Den greske mytologien er kilden til mange av stjernebildenes navn og historier, og myten om Kallisto forklarer både det særegne utseendet til bjørnene (den lange halen) og hvorfor Store Bjørn aldri går ned under horisonten fra nordlige breddegrader – hun «får aldri sitt bad i Okeanos».