Roald Amundsen (1872–1928) er en av Norges og verdens mest kjente polarforskere. Med grundig planlegging, hardt fysisk arbeid og evne til å lære av andres feil gjennomførte han ekspedisjoner som ingen hadde klart før ham.

Barn og ungdom

Roald Amundsen var født 16. juli 1872. Hans far var seilskutereder, slik at Amundsen var sjøvant allerede fra han var barn. Hele tiden drømte han om å bli polarforsker – det var Nordvest-passasjen, sjøveien nord om Canada til Beringstredet og Stillehavet, som sto øverst på ønskelisten. Etter morens ønske startet han på medisinerstudiet, men da hun døde da han var 21 år, ga han opp studiene og fulgte drømmen sin.

Han ble inspirert av Fridtjof Nansens kryssing av Grønland i 1888 og bestemte seg for å dra ut på egne oppdagelsesreiser. Han reiste til sjøs, og den første turen gikk med selfangstskipet "Magdalena". Etter hjemkomsten fortsatte han sin fysiske trening og gikk blant annet på ski over Hardangervidda sammen med sin bror. De kom ut i uvær og oppdaget verdien av å kunne lese kart og bruke kompasset.

Han ble senere 1. styrmann på en belgisk ekspedisjon til områdene rundt Sydpol-landet. Etter 13 måneder i isen satte ekspedisjonen igjen kursen for Europa.

Nordvest-passasjen (1903–1906)

Nå begynte planene for alvor å ta form om å beseire Nordvest-passasjen. Hele 58 ekspedisjoner hadde forsøkt – men ingen hadde lyktes. I tillegg til å klare passasjen ville Amundsen forsøke å feste den nøyaktige posisjonen til den magnetiske Nordpol på kartet. Råd og hjelp fikk han av Fridtjof Nansen.

Til ekspedisjonen kjøpte Amundsen skuta "Gjøa" – en tidligere fangstskute. For å komme unna sine kreditorer lettet "Gjøa" anker om natten den 17. juni 1903. Seilasen gikk via Grønlands sydspiss og videre nordover. Da ekspedisjonen kom til Canadas nordkyst, begynte vinteren å gjøre sitt inntog, og de kastet anker på det stedet som i dag heter Gjoa Haven i Canada – oppkalt etter skuta.

Våren 1904 startet ekspedisjonen kartleggingen av posisjonen til den magnetiske nordpol. Etter ennå to overvintringer nådde ekspedisjonen i 1906 fram til Nome i Alaska. Ekspedisjonen endte i San Francisco, der Amundsen skjenket Gjøa til byen. I de senere år er båten kommet hjem til Norge – restaurert og plassert på Bygdøy i Oslo, tett ved siden av polarskuta "Fram".

Gjøa seiler ut i Beringsstredet etter å ha gjennomført Nordvestpassasjen som de første skip.

Sydpolen (1910–1912)

Amundsen fikk låne "Fram" til en planlagt tur mot Nordpolen. Men da amerikaneren Robert Peary nådde Nordpolen med hundespann i 1909, endret Amundsen planene – uten å informere mannskapet. Under et opphold på Madeira gjorde han planene kjent: de skulle forsøke å nå Sydpolen. Alle ønsket å bli med.

Amundsen visste at engelskmannen Robert Scott også planla et forsøk. For å spille med åpne kort underrettet han Scott telegrafisk om sine planer.

Vel ankommet Hvalbukta ble alt utstyr inkludert et hus brakt i land. Huset fikk navnet "Framheim". Amundsen og hans mannskap la ut forsyningsdepoter på veien mot Sydpolen. Den 20. oktober 1911 startet Amundsen og 4 mann på turen mot polen – med 4 hundespann og 13 hunder i hvert spann. Om morgenen den 15. desember 1911 nådde de Sydpolen.

Scott og hans menn nådde sydpolen den 17. januar 1912, bare for å finne Amundsens telt og brev. På tilbaketuren døde samtlige av Scotts ekspedisjonsmedlemmer. Kulden ble for hard, motorsledene virket ikke, og ponniene klarte ikke slitet. Mennene måtte selv trekke sledene.

Nordøstpassasjen og nye eventyr

Tilbake i Norge fattet Amundsen interesse for flyet og oppnådde Norges sivilflygersertifikat nr. 1. Våren 1918 var en ny skute klar – "Maud", oppkalt etter Norges dronning. En ny ekspedisjon startet: Nordøstpassasjen – veien fra Norge nordenom Sibir og til Beringstredet og Stillehavet. Etter 3 overvintringer nådde de sitt mål.

Med fly mot Nordpolen (1925)

Nordpolen slapp ikke taket i Amundsen. Han kjøpte 2 Dornier Wal flybåter i Italia – N-24 og N-25 – og planla å fly fra Svalbard til Nordpolen. Etter ca. 8 timers flyving ble flyene tvunget ned i isen. N-24 var skadet og ikke til å reparere. Ekspedisjonens 6 medlemmer samlet seg og ryddet en startbane blant isblokkene. Med felles anstrengelser lyktes det å få N-25 på vingene igjen, og de vendte tilbake til Svalbard.

Over Polhavet med luftskip (1926)

Amundsen kjøpte et luftskip i Italia og fløy det til Norge. Luftskipet fikk navnet "Norge". Med til dels italiensk mannskap, bl.a. føreren Umberto Nobile, dro de til Svalbard. Ferden til Nordpolen startet den 11. mai 1926, og like over midnatt den 12. mai var de på polpunktet. Tre flagg – det norske, italienske og amerikanske – ble kastet ut fra førergondolen. Turen fortsatte over Polhavet og endte i Teller i Alaska.

Kart over Amundsens ekspedisjoner i Arktis: Gjøas Nordvest-passasje, Mauds Nordøst-passasje, flyekspedisjonen med N-24/N-25, og luftskipet "Norges" ferd over Nordpolen.

Den siste ferd (1928)

Amundsen var nå tilfreds. Han hadde plantet Norges flagg så langt syd og nord som mulig, og beseiret både Nordvest- og Nordøstpassasjen.

Den italienske luftskipfører Umberto Nobile ønsket å gjenta bedriften med å fly over Nordpolen selv. Med luftskipet "Italia" startet han ferden nordover fra Svalbard, men måtte nødlande på et isflak. Amundsen ble spurt om han kunne hjelpe, og svarte kort: "Right away." Den 18. juni 1928 startet han fra Tromsø i en fransk flybåt av typen "Latham". Dette ble Amundsens siste ferd. Radiosignalene opphørte noen timer etter start. 1. september samme år ble en av flyets bensintanker og en vingeflottør funnet av et skip.

En av Norges største polarforskere var gått bort – i de farvann som hadde opptatt så mye av hans liv.

Hvorfor bruke Amundsen som forbilde for speidere?

Amundsen er et godt eksempel på verdiene som speidere trener på: grundig planlegging, fysisk og mental forberedelse, evne til å samarbeide, og mot til å prøve på nytt etter motgang. Han lærte av andres feil (Scott-ekspedisjonen), planla forsyningsdepoter nøye, og trente systematisk. Hans liv viser at pågangsmot og innsatsvilje kan ta deg langt.

Kilder og referanser

• Bildet av Gjøa er hentet fra boken Nordmenn i polheimene
• Kart- og tekstopplysninger basert på historiske kilder om Amundsens ekspedisjoner