Roald Amundsen Publisert på speiding.no ↗

ROALD AMUNDSEN
(1872 - 1928)
 

BARN OG UNGDOM
Roald Amundsen var født 16. juli 1872. Hans far var seilskutereder slik at Amundsen var sjøvant allerede fra han var barn.

Hele tiden drømte han om å bli polarforsker. Det var Nordvest-passasjen, sjøveien nord om Canada til Beringstredet og Stillehavet som sto øverst på "ønskelisten".

Han startet på videregående, ble student, og tok etter morens ønske fatt på medisinerstudiet for å bli lege. 
 

TIL SJØS

Da Amundsen var 21 år døde hans mor, og han ga opp studiene. Han ble inspirert av Fridtjof Nansens kryssing av Grønland i 1888 og bestemte seg for å dra ut på egne oppdagelsesreiser. Han reiste til sjøs og den første turen gikk med selfangstskipet "Magdalena". Han fikk da den første møtet med Nordishavet.

Etter hjemkomsten fortsatte han sin fysiske trening og gikk blant annet på ski over Hardangervidda sammen med sin bror. De kom ut i uvær og oppdaget verdien av å kunne lese kart og bruke kompasset.

LEK
Her kan man ta en lek som handler om karttegn.

Men sjøen lokket han ut igjen og han ble 1. styrmann på en belgisk ekspedisjon til områdene rundt Sydpol-landet. Etter 13 måneder i isen satte ekspedisjonen igjen kursen for Europa.
 

NORDVEST-PASSASJEN
Nå begynte for alvor planene å ta form om å beseire Nordvest-passasjen. Hele 58 ekspedisjoner hadde han forsøkt - men ingen av ekspedisjonene lykkes han.

I tillegg til å klare passasjen ville Amundsen forsøke å feste den nøyaktige posisjon til den magnetiske Nordpol på kartet.

Råd og hjelp til ekspedisjonen fikk han av en annen kjent norsk polarforsker, Fridtjof Nansen.

Til sin ekspedisjon kjøpte Amundsen skuta "Gjøa" - en tidligere fangstskute.

For å komme unna sine kreditorer - som etter hvert begynte å bli plagsomme - lettet "Gjøa" anker om natten den 17. juni 1903.

Seilasen gikk via Grønlands sydspiss og videre nordover. Da ekspedisjonen kom til Canadas nordkyst begynte vinteren å gjøre sitt inntog og ekspedisjonen kastet anker på det sted som den dag heter Gjoa Haven i Canada. Gjøa Havn eller Gjøahavn (på norsk) er oppkalt etter skuta til Roald Amundsen.

Våren 1904 startet så ekspedisjonen på kartleggingen av posisjonen til den magnetiske nordpol.

OPPGAVE: "Lage kompass"

INSTRUKSJON: Hva er misvisning?

Etter ennå 2 overvintringer på andre steder på Canadas nordkyst, nådde ekspedisjonen i 1906 fram til Nome i Alaska. Nå hadde de imidlertid fått problemer med maskinen om bord, og de måtte sette alle seil for å komme videre.

LEK: "Blåsestafett"

Gjøa seiler ut i Beringsstredet etter å ha gjennomført Nordvestpassasjen som de første skip.

Ekspedisjonen endte i San Francisco. Her skjenket Amundsen Gjøa til byen, og båten var i mange, mange år utstilt i Golden Gate-parken.

I de senere år er båten kommet hjem til Norge. Den er nå restaurert og plassert på Bygdøy i Oslo tett ved siden av en annen kjent norsk polarskute, "Fram".

NYE PLANER
Andre mål som spøkte i Amundsens hjerne var først og fremst Nordpolen.

Amundsen oppsøkte igjen Fridtjof Nansen for å forsøke å få låne "Fram". I første omgang sa Nansen nei da han regnet å benytte båten selv. Senere fikk Amundsen lov til å benytte den til en planlagt tur mot Nordpolen.

Nå innløp det en for Amundsen skuffende melding: Amerikaneren Robert Peary hadde nådd Nordpolen med hundespann i 1909.

Amundsen hadde sine planer klare for en ferd og seilte likevel av gårde, først mot Nordishavet, senere sørover. Uten å ha informert sitt mannskap hadde Amundsen lagt planer for å forsøke å ta seg fram mot Sydpolen. Under et opphold på Madeira gjorde Amundsen sine planer kjent og alle som en ønsket de å være med på ekspedisjonen.

Så dro hele mannskapet med skipet "Fram" mot Sydpolen.

Amundsen var kjent med at engelskmannen Robert Scott også planla et forsøk på å nå Sydpolen. Scott utrustet sin ekspedisjon i Australia. For å spille med åpne kort underrettet Amundsen Scott telegrafisk om sine planer.

VED ISBARRIEREN
Vel ankommet Hvalbukta på Sydpolen ble alt utstyret inkludert et hus brakt i land. Huset fikk navnet "Framheim".

Da alt utstyr var kommet i land gikk "Fram" igjen ut i Rosshavet for å starte oseanografiske undersøkelser (havforskning og vitenskapen om hav) i havområdet mellem Sør Amerikas østkyst og Afrikas vestkyst.

Amundsen og hans mannskap startet arbeidet med å legge ut forsyningsdepoter på veien mot Sydpolen. Dette var et omstendelig arbeid som tok sin tid.

Den 20 oktober 1911 startet Amundsen og 4 mann på turen mot polen. Utstyret var fordelt på 4 hundespann med 13 hunder i hvert spann.

På veien var det mange hindringer å forskere, ikke minst alle de farlige bresprekkene.

INSTRUKSJON: Brevandring og knuter
 

Om morgenen den 15. desember gjorde de så "holdt" - distansehjulet viste at de hadde nådd sitt mål: Sydpolen.

Scotts ekspedisjon hadde de ikke sett noe til. Da de var tilbake på "Framheim" hadde de fått besøk av Scotts ekspedisjonsskip "Terra Nova". Da Amundsen fikk høre at ekspedisjonen satset på motorsleder og ponnier samt noen få hunder som framkomstmiddel, tilbød han dem noen av sine hunder. Men han fikk avslag.

Nå skulle det senere vise seg at Scott og hans menn nådde sydpolen den 17. januar 1912 bare for å finne Amundsens telt og brev som var lagt igjen.

På tilbaketuren døde samtlige av Scott-ekspedisjonensmedlemmer. Kulden ble for hard, motorsledene virket ikke og ponniene klarte ikke slitet. De var blitt avlivet. Mennene hadde selv måttet trekke sledene, og det hadde forståelig nok tatt alle deres krefter.

HJEMME IGJEN
Amundsens ferd hadde vært en suksess. Tilbake i Norge fattet han interesse for en ny oppfinnelse: flyet. Han tok flyvetimer og oppnådde å få Norges sivilflygersertifikat nr. 1.

1. verdenskrig satte imidlertid stopp for hans videre planer, men det varte ikke lenge. Våren 1918 var en ny skute klar. Skuta ble døpt "Maud" oppkalt etter Norges dronning.

En ny ekspedisjon startet: Nordøstpassasjen - veien fra Norge nordenom Sibir og til Bering-stredet og Stillehavet.

Etter 3 overvintringer nådde de sitt mål og seilte båten til Seattle i U.S.A.

MED FLY MOT NORDPOLEN
Nordpolen slapp ikke taket i Amundsen. Med gode venners hjelp gikk han til innkjøp av 2 Dornier Wal flybåter i Italia. Flyene fikk benevnelsene N-24 og N-25.

Hensikten var å starte fra Svalbard og derfra fly til Nordpolen.

Starten gikk bra for de to fly og 6 mann som var om bord. Men - fortsettelsen var det verre med. Etter ca. 8 timers flyving ble flyene tvunget ned i isen. De landet med 5-6 kilometers avstand. N-24 var blitt skadet og var ikke til å reparere, N-25 hadde klart seg bra.

Ekspedisjonens medlemmer samlet seg og gikk i gang med å rydde en startbane blant isblokkene.

Et slit ble det, men med felles anstrengelser overvant de hindringene og til slutt lyktes det å få N-25 på vingene igjen.

Med de 6 om bord, vendte flyet tilbake til Svalbard. Ferden tilbake til Norge gikk med båt til Horten. Her ble flyet igjen satt på vannet og ankomsten til Oslo skjedde med fly.

En kjempemottakelse ventet Amundsen og hans menn.

OVER POLHAVET TIL ALASKA MED LUFTSKIP
Den 1. verdenskrig hadde utviklet luftskipet som et brukbart fremkomstmiddel.

Amundsen fikk kjøpt inn et luftskip i Italia og fløyet det til Norge. Denne gangen skulle han til Nordpolen.

Luftskipet fikk navnet "Norge".

Med til dels italiensk mannskap, bl.a. føreren Umberto Nobile, dro de videre til Svalbard. Derfra skulle den endelige flukt over Polhavet starte.

LEK: "Hold luftskipet svevende".

Ferden til Nordpolen med luftskip startet den 11. mai 1926 og like over midnatt den 12. mai var de på polpunktet. Luftskipet ble tatt ned til 200 meter over polen og 3 flagg, det norske, italienske og amerikanske ble kastet ut fra førergondolen og ned i isødet.

Endelig var Norges flagg også på Nordpolen.

Turen fortsatte over Polhavet og endte i Teller i Alaska - 90 km lenger nord enn de hadde planlagt å lande (Nome).

Her endte Norge (luftskipet) sine dager. Den siste tiden hadde de hatt arbeid nok med å lappe ballong-hylsteret som stadig ble ødelagt av snø- og iskrystaller.

Ekspedisjonens medlemmer fortsatte til U.S.A. og reiste hjem med båt som Den norske Amerikalinjes gjester. En storslått mottakelse ventet dem også i Norge.

DEN SISTE FERD
Amundsen var nå tilfreds. Han hadde nådd de mål han hadde satt seg: Han hadde plantet Norges flagg så langt syd og nord som det er mulig å komme. Videre hadde han beseiret både Nordvest-og Nordøstpassasjen. Nå var det på tide at yngre krefter overtok.

Amundsen sa "skulle noen trenge min hjelp, enten det er i syd eller nord, da er jeg rede". Amundsen var klar for å hjelpe de som ønsket å dra på slike ekspedisjoner.

Det skulle heller ikke gå så lang tid før hans hjelp ble nødvendig.

Den italienske fører av luftskipet "Norge" var nok litt misunnelig på Amundsen, og han ønsket å gjenta bedriften med å fly over Nordpolen selv.

Med luftskipet "Italia" startet han ferden nordover, også med start fra Svalbard. Etter kort tid måtte Nobile nødlande på et isflak, og nødsignalene flerret gjennom eteren - Hvem kan hjelpe?

INSTRUKSJON: Nødnummer

Amundsen ble spurt om han kunne hjelpe Nobile, og han svarte kort: "Right away". Et fly ble skaffet - en fransk flybåt av typen "Latham".

Den 18. juni 1928 om ettermiddagen startet så Latham fra Tromsø på ferden nordover for å søke etter Nobile. Dessverre skulle dette bli Amundsens siste ferd. Hva som skjedde vet ingen, men radiosignalene opphørte noen timer etter start.

1. september samme år ble så en av flyets bensinttanker og en av vingeflottørene funnet av et skip.

En av Norges største polarforskere var gått bort. Han hadde fått sitt siste hvilestad i de farvann som hadde opptatt så mye av hans liv.

Men minnet om Roald Amundsen og has bragder lever videre til nye slekter og minner oss om hva som kan oppnås om en bare har pågangsmot og innsatsvilje.

AMUNDSENS EKSPEDISJONER: 

Bildet av ”Gjøa” hentet fra boken ”Nordmenn i polheimene” Tekst-og kartopplysningene har sin bakgrunn i uspesifiserte kilder.