Hubroen – Norges største ugle
Endrede felt
Tittel
Hubroen – Norges største ugle
Beskrivelse
Lær om hubroen – Norges største ugleart og en fascinerende rovfugl med et vingespenn på nesten to meter. Et godt utgangspunkt for å utforske dyrelivet i norsk natur og snakke om menneskets påvirkning på truede arter.
Fremgangsmåte
Familie: Uglefamilien. (strigidae)
Utbredelse: Både i innlandet og langs kysten fra Agder til Troms.
Størrelse: 65-73 cm lang, hunnen større enn hannen. Vingespenn opp til 1,8 meter. Hannen veier 2,2-2,6 kg - hunnen 3-3,5 kg.
Næring: Smågnagere og hare, men også rev og andre mellomstore pattedyr. Tar også sjøfugl, skogsfugl og kråkefugl.
Forplantning: Hekker i bratte berg. Bygger ikke reir, men krafser bare ei grop i bakken. De 2-3 hvite eggene ruges i cirka 35 døgn. Ungene forlater reiret etter 40-45 døgn, men flyr ikke før de er cirka 60 døgn gamle.
Vandringer: Ungfuglene streifer omkring vinterstid, mens de voksne er nokså stedfaste.
Hubroen (Bubo bubo) tilhører uglefamilien (Strigidae) og er Norges – og Europas – største ugle.
Dessverre er hubroen langtfra så tallrik som den en gang var. Riktignok er bestanden langs kysten av Vestlandet og Nord-Norge relativt god - et sted mellom 1000 og 3000 par, men på Øsatlandet er det bare noen spredte par igjen.
Menneskelig etterstrebelse er en av årsakene til at hubroen i dag er så sjelden mange steder. I gamle dager ble hubroreir systematisk røvet og ødelagt, i tillegg til at fugler ble fanget i fotsnarer. I perioden 1905-12 ble 36 hubroer fanget i fotsnarer i et skogområde i Buskerud. Da hubroen ble fredet i 1971, var det nesten ikke hubro igjen på Østlandet. I tillegg til forfølgelse, har moderne skogbruk og jordbruk ført til at det er mindre byttedyr for hubroen i innlandsområdene på Østlandet.
Hubroen er en mektig skapning – over 70 cm høy og med et vingespenn på 1,8 meter. På hodet har den to karakteristiske fjærtopper, og de gulrøde, gjennomborende øynene gjør sterkt inntrykk på den som møter den på nært hold.
For å hjelpe hubroen startet WWF Verdens Naturfond "Prosjekt Hubro" i 1975. Man lot hobroene forplante seg i fangenskap og slapp ut ungfuglene. Over en 15-års periode ble nærmere 600 ungfugler sluppet på Østlandet.
De siste årene ble det festet små radiosendere på utslippshubroene. Dermed kunne man følge fuglene i terrenget og se hvor de beveget seg og hva de døde av. Undersøkelsen var ganske oppsiktsvekkende, for den viste at 75 prosent av hubroene døde på grunn av kortslutning eller jordslutning i kraftledninger. Hubroene elsker nemlig å sitte og speide etter byttedyr fra slike utkikksposter. Når hubroen slår ut vingene, berører den ledningene og får dermed en kraftig ladning strøm gjennom kroppen. Prosjekt Hubro førte likevel til at 15-20 hubropar etablerte seg på Østlandet. I tillegg bidro prosjektet til større oppmerksomhet og forståelse for rovfuglenes og rovdyrenes plass i naturen. Riktignok har hubroen fortsatt sine hardnakkede motstandere, men de fleste ønsker nok hubroens dype og litt nifse rop i månelyse vinternetter velkommen tilbake.
Hubroen tar mange forskjellige byttedyr – fra smågnagere og hare til rev og andre pattedyr. Ved kysten forsyner den seg av sjøfugl, og i skogen tar den skogsfugl og kråkefugl.
TilbakegangenDessverre er hubroen langtfra så tallrik som den en gang var. Bestanden langs kysten av Vestlandet og Nord-Norge er relativt god – et sted mellom 1000 og 3000 par – men på Østlandet er det bare noen spredte par igjen.
Menneskelig etterstrebelse er en av årsakene til at hubroen i dag er så sjelden mange steder. I gamle dager ble hubroreir systematisk røvet og ødelagt, og fugler ble fanget i fotsnarer. I perioden 1905–12 ble 36 hubroer fanget i fotsnarer i ett skogområde i Buskerud alene. Da hubroen ble fredet i 1971, var det nesten ikke hubro igjen på Østlandet. I tillegg til forfølgelse har moderne skogbruk og jordbruk ført til at det er mindre byttedyr for hubroen i innlandsområdene.
Prosjekt HubroFor å hjelpe hubroen startet WWF Verdens Naturfond «Prosjekt Hubro» i 1975. Man lot hubroene forplante seg i fangenskap og slapp ut ungfuglene. Over en 15-års periode ble nærmere 600 ungfugler sluppet på Østlandet.
De siste årene ble det festet små radiosendere på utslippshubroene, slik at man kunne følge fuglene og se hvor de beveget seg og hva de døde av. Undersøkelsen var oppsiktsvekkende: 75 prosent av hubroene døde på grunn av kortslutning i kraftledninger. Hubroene elsker å sitte og speide etter byttedyr fra slike utkikksposter – og når de slår ut vingene, berører de ledningene og får en kraftig strømstøt.
Prosjekt Hubro førte likevel til at 15–20 hubropar etablerte seg på Østlandet, og bidro til større oppmerksomhet og forståelse for rovfuglenes og rovdyrenes plass i naturen.
Hvorfor lære om hubroen?Hubroen er et godt eksempel på hvordan menneskelig aktivitet kan true dyrelivet, og hvordan målrettet naturvernarbeid kan snu en negativ utvikling. Å lære om hubroen gir kjennskap til dyrelivet i Norge og åpner for samtaler om naturvern, bærekraft og menneskets ansvar for naturen.
Kilder og referanser• WWF Verdens Naturfond: Rovvilt, verneverdig nasjonalarv
Kilder Fjernet felt
Årstid
| Opprinnelig | Forslag |
|---|---|
| Ingen |
Hele året
|
Uendrede felt
Aldersgrupper
—
Bever, Småspeider, Stifinner, Vandrer, Rover
Mål
—
S-6 Tilegne deg naturkunnskap.