Fernão de Magalhães (1480–1521)

Fernão de Magalhães kjenner vi kanskje bedre slik som franskmennene uttalte hans navn: Magellan. Han ble født i Portugal i 1480.

Som ung mann var han med på portugisiske ekspedisjoner til Malakka og Molukkene. Han falt imidlertid i unåde hos en portugisisk adelsmann etter en ekspedisjon som vendte tilbake til Portugal i 1512. Han ble derfor med på et felttog til Marokko i 1513.

Det var oppdagelsesreisende og sjømann han ville være. På denne tiden hadde man fått de første krydderne fra Østen, og han forsto at snart ville krydderhandlernes gylne tid komme. Enkelte av krydderne var verd sin vekt i gull, men det gjaldt å finne en ny og sikker vei til Østen. Til nå hadde kamelkaravanene fraktet varene fra India til havnene øst i Middelhavet.

Planlegging og avreise

Det var vanskelig – for ikke å si umulig – å få støtte til planene i Portugal. Han dro derfor i 1517 til Spania. Her fant han forståelse, og året etter gjorde han en avtale med kong Karl V om en tur vestover til krydderøyene – den spanske veien. Da portugiserne fikk rede på dette, angret de at de ikke hadde gitt støtte til den dyktige sjøfareren.

20. september 1519 startet den ferden som skulle vise seg å bli den første jordomseilingen. Magellan var den dyktigste og kyndigste av sjømennene som hadde levd til da, og han hadde stor geografisk viten.

Ferden startet fra Sanlúcar ved Guadalquivir-elvens munning. Mannskapet var ca. 280 menn fordelt på fem skip – alle små og gamle:

• Trinidad (Magellans flaggskip)
• San Antonio
• Concepción
• Victoria
• Santiago

Utfordringer på Atlanterhavet

Allerede fra starten av var det en opprørsk stemning hos besetningen. Som spanske sjømenn var de lite lystne på å ta imot ordrer fra en portugiser. Været på Atlanterhavet var ugunstig med vindstille og regn. Matrasjonene måtte settes ned, noe som var meget upopulært.

I slutten av november var skipene kommet fram til Brasils kyst, og i desember nådde de bukta ved Rio de Janeiro. I januar 1520 var ekspedisjonen kommet til munningen av La Plata-elven. Magellan trodde dette var gjennomseilingen til havet bak det amerikanske fastlandet – men han tok feil.

Magellanstredet og Stillehavet

21. oktober sto skipene inn i det 600 km lange sundet nær sørspissen av Sør-Amerika. I ettertid har passasjen fått Magellans navn: Magellanstredet. I løpet av 12 dager hadde skipene krysset gjennom stredet. For gunstig vind seilte de videre mot nordvest. Havet var stille, og de ga det navnet Mar Pacífico – Stillehavet.

To av fartøyene var nå borte: ett hadde forlist, og ett hadde desertert.

I månedsvis krysset fartøyene havet uten å finne land. Skjørbuken begynte å melde seg, og 19 mann døde, men ferden gikk videre.

Filippinene og Magellans død

I midten av mars 1521 nådde ekspedisjonen fram til Filippinene. Her var folk imøtekommende og de fikk om bord ny forsyning av vann og fersk mat.

Under et tokt til en av naboøyene gikk Magellan i land sammen med 50–60 mann. De møtte hard motstand fra de innfødte, som var utstyrt med spyd og forgiftede piler. Magellan ble truffet av en slik pil, og etter et hogg i beinet døde han.

Hjemkomst

Etter mange eventyr nådde to av skipene fram til Molukkene. Det tredje skipet måtte de forlate i Cebu. De fikk full last av krydder, men det var bare ett av skipene – Victoria – som var i full sjødyktig stand til å fortsette sør om Afrika. Skipet nådde Spania 6. september 1522.

Den første jordomseilingen var fullført – men det var bare 18 av de 280 sjøfolkene som dro ut i 1519, som kom levende tilbake.

Fortjenesten på krydderet skipet hadde med seg hjem var nok til å dekke alle utgifter i forbindelse med ekspedisjonen. Det var til og med et overskudd.

Hvorfor bruke Magellan som ramme?

Magellans jordomseiling er en av historiens mest dramatiske oppdagelsesferder. Den kombinerer temaer som navigasjon, friluftsliv, proviant og utstyr på tur, vær og vind, og det å klare seg selv under krevende forhold – alle sentrale speiderferdigheter. Historien egner seg godt som ramme for møter med tema utforskning og friluftsliv for stifinnere og vandrere.