En leder leser refleksjonen høyt for gruppen – gjerne ved bål, i ring eller som avslutning på et møte:

Solskinn og regn er begge nødvendige for at planter skal vokse og marken gi sin grøde – selv om vi ikke alltid er like begeistret for regnet når det kommer. Og disse to livsbetingelsene pleier å opptre hver for seg – på solskinnsdager eller regnværsdager. Men en gang i blant skjer det at solen skinner mens det regner, eller at regnet faller mens solen skinner. Og da kan det være at vi får se regnbuen.

Det er et vakkert syn, denne bro av klare farger som kneiser majestetisk fra den ene horisont til den andre. Ja, regnbuen kan til og med framkalle den følelsen som ellers er blitt så fremmed for oss i den rike del av verden: Ærefrykt. Da er det egentlig pussig å tenke på at ingrediensene som regnbuen er laget av, er her bestandig. Den består jo ikke av annet enn lys og luft og fuktighet!

Du kan aldri gripe tak i regnbuen. Hvor langt eller fort du enn løper eller kjører, vil du aldri finne fram til det stedet der den rører jorden – og der det i følge gammel folketro skal finnes en krukke med gull. Livets store opplevelser kan ofte være slik: De kan fylle oss med glede og ærefrykt, men de er så flyktige at vi ikke riktig får tak i dem, og når vi tror vi har funnet krukken med gull, er den plutselig et helt annet sted.

Men selv om de store øyeblikkene er flyktige, er det som skaper dem alltid til stede. Lyset, luften og fuktigheten er der hele tiden – selv når himmelen er grå og regnbuen ikke synes. Kanskje er det slik med mye av det som gjør livet rikt: Det omgir oss hele tiden, selv når vi ikke legger merke til det.

Til refleksjon

Etter refleksjonen kan lederen invitere til en kort samtale eller stillhet med ett eller flere av disse spørsmålene:

• Har du noen gang opplevd noe så vakkert at du fikk ærefrykt? Hva var det?
• Hva er din «krukke med gull» – noe du jakter på, men som alltid virker å være litt unna?
• Hva er det i hverdagen din som alltid er der, men som du kanskje ikke alltid legger merke til?