En leder leser andakten høyt for gruppen – gjerne ved bål, i ring eller som avslutning på et møte:

Solskinn og regn er begge nødvendige for at planter skal vokse og marken gi sin grøde – selv om vi ikke alltid er like begeistret for regnet når det kommer. Og disse to livsbetingelsene pleier å opptre hver for seg – på solskinnsdager eller regnværsdager. Men en gang i blant skjer det at solen skinner mens det regner, eller at regnet faller mens solen skinner. Og da kan det være at vi får se regnbuen.

Det er et vakkert syn, denne bro av klare farger som kneiser majestetisk fra den ene horisont til den andre. Ja, regnbuen kan til og med framkalle den følelsen som ellers er blitt så fremmed for oss i den rike del av verden: Ærefrykt. Da er det egentlig pussig å tenke på at ingrediensene som regnbuen er laget av, er her bestandig. Den består jo ikke av annet enn lys og luft og fuktighet!

Du kan aldri gripe tak i regnbuen. Hvor langt eller fort du enn løper eller kjører, vil du aldri finne fram til det stedet der den rører jorden – og der det i følge gammel folketro skal finnes en krukke med gull. Livets store opplevelser kan ofte være slik: Deres skjønnhet kan fylle oss med glede og ærefrykt, men de er så flyktige at vi ikke riktig får tak i dem, og når vi tror vi har funnet krukken med gull, er den plutselig et helt annet sted.

Slik kan det også være med de store opplevelser av Guds nærhet som vi kan få i blant. Men Guds nåde er som lys og luft og fuktighet – den omslutter oss hele tiden, selv når den ikke slår ut i den store fargeprakt.

Til refleksjon

Etter andakten kan lederen invitere til en kort samtale eller stillhet med ett eller flere av disse spørsmålene:

• Har du noen gang opplevd noe så vakkert at du fikk ærefrykt? Hva var det?
• Hva er din «krukke med gull» – noe du jakter på, men som alltid virker å være litt unna?
• Hva betyr det for deg at Guds nåde er «som lys og luft» – alltid til stede, selv når vi ikke ser den?