Fremgangsmåte
Dette eventyret egner seg godt til høytlesing, som utgangspunkt for en samtale om verdier og til å settes opp som speiderskuespill.
HøytlesingLes eventyret «Kuhalen» høyt for gruppen. Eventyret er en tradisjonell vest-afrikansk fortelling som gjerne involverer tilhørerne gjennom dialog med fortelleren – du kan gjerne stoppe opp underveis og spørre gruppen hva de tror kommer til å skje.
I tilknytning til eventyret kan man gjennomføre aktiviteter som å lage og dekorere egne kuhaler og lage kulisser og kostymer til et skuespill.
Eventyret finnes som eget fagstoff: Kuhalen – eventyr fra Liberia.
KUHALEN
Samtale etter lesingenSnakk om budskapet i eventyret. Noen gode spørsmål å starte med:
(The cow tail switch)
• Hvem tror dere fortjente kuhalen? Hvorfor?
• Hva betyr det at «en mann ikke er død til han er blitt helt glemt»?
• Kjenner dere noen som trenger at noen husker på dem?
• Hva kan vi gjøre for å huske på dem som trenger oss?
I utkanten av Liberias tette regnskog, omkranset av ris- og kassavamarker, og med utsikt over Cavally-elva, lå en liten landsby. Langs elva gresset kyrne, og røyken fra ildstedene i de runde leirehyttene sivet sakte gjennom takene som var flettet av store palmeblader. Mennene fisket og gikk på jakt, og kvinnene dyrket markene og malte avlingen fra disse i store mortere foran hyttene. Her bodde jegeren Ogaloussa, kona hans og de to sønnene deres.
SkuespillEventyret egner seg godt til å settes opp som skuespill. Rollene er:
En morgen tok Ogaloussa spydet og pilene sine med seg og forsvant inn i regnskogen for å jakte. Kona og sønnene gikk til markene og gjetet familiens kyr. Dagen gikk, og da solen sank over regnskogen, gikk kona og sønnene hjem igjen, tilberedte fisk og kassava, og spiste måltidet sammen. Faren var ennå ikke kommet hjem. Så ble det mørkt, men Ogaloussa var fremdeles ikke tilbake fra jakten.
- Forteller
Enda en dag gikk uten at han kom tilbake. Kona og sønnene undret på hva som oppholdt ham i regnskogen. En uke gikk, en til, og så en hel måned. Fremdeles var det ingen tegn til Ogaloussa. Familien De savnet ham nok, men fortsatte det daglige arbeidet med å skaffe mat, og sønnene gikk til og med på jakt. Men tiden gikk, og etter en tid snakket de ikke lenger om at faren var forsvunnet.
- Ogaloussa
Så en dag, noen måneder senere, fødte Ogaloussas kone enda en sønn som hun kalte Puli. Han lærte etter hvert å krabbe og gå, og noe av det første han sa da han lærte å snakke var: "Hvor er faren min?"
- Kona
De andre sønnene så seg rundt, blikkene vandret over rismarkene og tilbake. "Ja", stemte den ene i: "Hvor er far? Han skulle vært tilbake for lengst."
- Sønn 1 (setter sammen knoklene)
"Det må ha hendt ham noe", sa den andre. "Vi burde gå ut for å lete! Han gikk inn i regnskogen, den veien, over elva. La oss følge stien og lete der." Dermed grep de hvert sitt våpen og gikk av sted for å finne Ogaloussa.
- Sønn 2 (gir tilbake pusten)
Etter å ha mistet stien flere ganger, kom de endelig til en lysning mellom trærne, og der, spredt utover i det høye gresset på bakken fant de knoklene fra et menneske og et rustent spyd og noen piler de kjente igjen: Våpnene hadde tilhørt faren, og de forsto at han var blitt drept under jakten.
- Puli (den lille sønnen)
Mens brødrene sto der og stirret på det som var igjen av Ogaloussa trådte en av dem fram og sa bestemt: "Jeg vet hvordan jeg kan sette sammen knoklene til et helt skjelett, dekke det med sener og muskler, og få blodet til å strømme gjennom årene igjen." Så samlet han alle knoklene og satte dem sammen, hver eneste en på rett plass. Deretter dekket han knoklene med sener og muskler, og satte i gang med å få blodet til å bre seg gjennom årene i kroppen til Ogaloussa igjen.
- Landsbyboere (kan være mange)
Den andre sa: "Jeg kan fylle lungene hans med luft, gi ham kraft til å bevege seg, og gi ham tilbake talegavene!" Knapt etter han hadde sagt det, så de at Ogaloussas brystkasse hevet seg og senket seg, og at kroppen ble fylt med krefter.
La speiderne selv fordele roller og øve inn scenene. Eventyret kan fremføres for resten av gruppen, for foreldre eller på et arrangement.
Ogaloussa satte seg opp og åpnet øynene. Han så forundret på sønnene sine, reiste seg og spurte: "Hvor er spydet mitt og pilene mine?" En av sønnene bøyde seg og plukket opp våpnene og rakte dem til faren. Så snudde alle tre og gikk tilbake samme vei som de var kommet. Ogaloussa gikk rett inn i familiens hytte. Der gjorde kona hans klart et bad til ham, slik at han kunne vaske seg og bli ren. Så tilberedte hun et stort, deilig måltid til ham som han spiste. Han holdt seg inne i fire hele dager.
Tilleggaktiviteter• Lag en kuhale: Speiderne lager og dekorerer sine egne kuhaler av naturmaterialer, tau, fjær, skjell eller andre materialer.
• Lag kulisser og kostymer: Til skuespillet kan gruppen lage enkle kulisser og kostymer som illustrerer landsbyen i Liberia.
Den femte dagen kom han endelig ut, og da slaktet han ei ku for at familien hans skulle feire hjemkomsten med et godt måltid. Så tok han kuhalen, flettet de lange hårene og festet små fargerike skjell og glitrende biter av metall i dem. Det ble en vakker gjenstand som alle beundret, også fordi den var et tegn på autoritet. Ogaloussa bar den med seg til viktige møter med de øvrige mennene i landsbyen, og til feiringer og seremonier. De syntes det var den flotteste kuhalen de hadde sett noensinne.
Snart ble det holdt en fest for Ogaloussa fordi han hadde kommet tilbake til dem fra døden. Ogaloussa gikk rundt blant alle sammen, og alle beundret kuhalen. Alle mennene, kvinnene og barna begynte ivrig å spørre om han ville gi den bort, men Ogaloussa sa bestemt nei til dem alle sammen.
Til sist kunngjorde han at han hadde noe å fortelle dem. Festen holdt opp, og landsbyboerne samlet seg rundt ham for å få med seg det han hadde på hjertet: "For lenge siden gikk jeg ut i skogen for å jakte", begynte han. Alle lyttet spent. "Da ble jeg drept av en leopard. Så kom sønnene mine og fant meg. Begge bidro til å bringe meg tilbake fra dødens rike, men jeg har bare én kuhale å gi bort. Derfor skal jeg gi den til den av mine sønner som gjorde mest for å få meg tilbake hit." Ogaloussa tok en pause, og i det han gjorde det, brøt en hissig diskusjon løs:
"Han kommer til å gi den til meg!" sa den ene sønnen hans høyt. "Det var jeg som satte sammen knoklene hans, dekket dem med sener og muskler, og fikk blodet til å strømme gjennom årene hans igjen!"
"Nei, han vil gi den til meg. Det er jeg som fortjener kuhalen mest!" protesterte den andre. "Jeg fikk han til å puste, ga ham kraft til å bevege seg og taleevnen tilbake."
Snart blandet også de øvrige landsbyboerne seg i diskusjonen. Noen av dem tok parti med den ene eller den andre av sønnene. Andre mente at begge sønnene hadde gjort seg like fortjent til gaven, og at de burde dele den. De diskuterte fram og tilbake helt til Ogaloussa hevet stemmen og ba dem om å være stille: "Av alle mine sønner er det denne jeg har mest å takke for at jeg står her i dag", begynte han, gikk bort til vesle Puli som hadde blitt født etter at Ogaloussa forsvant i regnskogen, og ga ham kuhalen.
Da husket landsbyboerne at noe av det første Puli hadde sagt var å spørre etter faren, og de visste at Ogaloussa hadde helt rett, fordi et visdomsord sier at en mann ikke er død før han er blitt helt glemt.
Forberedelser
Dette eventyret har sine røtter i Liberia, og er en type fortelling som ofte involverer tilhørerne på den måten at den foregår som en dialog med fortelleren. En kuhale, slik den beskrives i eventyret, er i Vest-Afrika kjent som et symbol på styrke og velstand.
Les gjennom eventyret på forhånd slik at du kan lese det flytende og med innlevelse. Vurder om du vil bruke eventyret til høytlesing, samtale, skuespill eller en kombinasjon. Hvis dere skal lage kuhaler, skaff materialer til dette (se utstyrsliste).