Gammelt kinesisk sagn om ærlighet Publisert på speiding.no ↗

I Kina, omtrent 200 år f.Kr., levde det en prins i regionen Ridza Zhu som skulle bli kronet til keiser. Men i følge de kinesiske lovene måtte han først bli gift. Siden dette ville føre til at hans hustru ble keiserinne, ville prinsen finne en kvinne han kunne stole fullstendig på. Rådet hans foreslo at han skulle innkalle alle de tilgjengelige og vakreste kvinnene i landet for så å velge ut den som passet best.

En gammel tjenestekone som hadde vært i palasset i mange år, hørte om disse forberedelsene og ble lei seg, for hun visste at hennes eneste datter var hemmelig forelsket i prinsen. Da hun kom hjem, fortalte hun datteren om det som skulle skje, men ble svært forskrekket da datteren svarte at hun også aktet seg til palasset for å la seg vurdere.

«Men, min kjære datter, hva i all verden vil du gjøre der?», sa moren. «Alle de rikeste og flotteste unge kvinnene i landet vil være der. Jeg vet at du liker ham, men ikke vend din forelskelse til skam.»

«Kjære mor, jeg er ikke gal og jeg vet jeg ikke har noen sjanse og at det ikke er jeg som vil bli valgt, men det er min eneste mulighet til å tilbringe noen få øyeblikk i hans nærhet – og det gjør meg lykkelig. Selv om jeg vet at det sannsynligvis er annen skjebne som venter meg.»

Den dagen opprant da alle kvinnene ble samlet i tronsalen i palasset, også tjenestekonens datter. Alle var i sin fineste stas og de mest utsøkte kjoler og smykker var å se, selv om datteren her hadde lite å fare med. Alle var opptatt av å gjøre best mulig inntrykk på prinsen.

Omringet av sitt råd tok prinsen ordet og proklamerte: «Jeg vil gi dere alle et blomsterfrø. I løpet av fem måneder skal dere dyrke dette frem, og den som bringer meg den vakreste blomsten skal bli den neste keiserinnen i riket mitt.»

Alle fikk sitt frø, og datteren dro gledesstrålende hjem til sin mor. Frøet ble plantet i stor og vakker potte med mye omhu og kjærlighet. Hun visste at hvis planten ble så stor og vakker som hennes kjærlighet til prinsen var, kunne hun faktisk være med å kjempe. Tre måneder passerte, men ingen plante åpenbarte seg. Den unge kvinnen prøvde alt mulig. Hun konsulterte gartnere og bønder som viste henne alle triksene i boken, men til ingen nytte. Noen plante dukket ikke opp. Hver dag kjentes som en lidelse og hun så at drømmen forsvant, til tross for at kjærligheten til prinsen bare økte i styrke.

Endelig var fem måneder gått og fremdeles var det ikke noen plante eller blomster i potten hennes. Men selv om hun ikke hadde noe å vise til, til tross for alle hennes anstrengelser, fortalte hun moren at hun ville gå til palasset på den avtalte dagen. I det minste ville hun få se og møte prinsen igjen, om enn bare for et øyeblikk.

Dagen opprant og alle kom med sine potter. Datteren kom med sin bare potte, mens alle de andre hadde fått fremragende resultater. Den ene blomsten var vakrere enn den andre, i alle fantastiske farger og varianter. Endelig kom øyeblikket da prinsen kom. Han studerte den ene blomsten etter den andre, og vurderte pikene bak pottene. Også tjenestekonens datter og nakne potte.

Deretter trakk han seg tilbake til tronen. Med høy røst proklamerte han at tjenestekonens datter skulle bli hans nye kone! Alle de unge kvinnene begynte å protestere – hun hadde jo ikke noen blomst i det hele tatt og deres egne var jo så vakre? Da forklarte prinsen rolig bakgrunnen for prøven:

«Denne unge kvinnen er ikke bare vakker, men hun er den eneste som dyrket frem den blomsten som gjør henne verdig til å bli keiserinne, nemlig blomsten av ærlighet. Alle frøene jeg ga bort til dere var sterile, og ingen blomst kunne noensinne vokse fra dem.»

Tore Holtskog & Co.