Dyr - bjørnen Publisert på speiding.no ↗

Fakta om bjørnen

• Familie: Bjørnefamilie (Ursidae)
• Utbredelse: Hedmark, Trøndelag, Troms og Finmark. Kan også forekomme som streifdyr i andre deler av landet.
• Levested: Høyereliggende, avsides skogtrakter og i lavereliggende fjellområder.
• Størrelse: Voksen bjørn inntil 2,5 meter. Vekt mellom 100 og 350 kg.
• Næring: Planter, innsekter, pattedyr (elg, husdyr) og åtsler.
• Kjønnsmodning: 5 år.
• Paringstid: Mai-juni.
• Drektighet: 7-8 måneder.
• Antall unger: 1-4, som oftest 2-3.
• Levealder: 50 år.

Bjørnen
I forrige århundre fantes bjørnen over store deler av Norge. Rundt 1850 fantes kanskje sp mange som 4700 bjørner i Skandinavia, av disse 2/3 i Norge. Det var stor bjørnetetthet den gang - kanskje mellom 24 og 48 dyr per 1000 kvadratkilometer i Telemark, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. Skuddpremier reduserte imidlertid bestanden kraftig, og rundt 1850-1860 ble det skutt 200-300 bjørner per år. Først i 1932 ble skuddpremien avskaffet, og bjørnen ble fredet i hiperioden fra 2. november til 14. mai. Først da bjørnen var så godt som utryddet ble den totalfredet i 1973.

Bjørnen er i dag et av våre sjeldneste pattedyr, og forskerne regner med at det bare finnes 20-50 bjørner igjen i landet (april 1994). De viktigste bjørneområdene finner vi i dag i Hedmark, Nord-Trøndelag, Troms og Finnmark. Antagelig er det bare i Pasvik-skogene i Øst-Finnmark at bjørnene yngler regelmessig. De aller fleste bjørner i Norge er streifdyr fra Sverige, Russland og Finland.

Den svenske bjørnbestanden teller 600-700 dyr. I motsetning til Norge har svenskene få konflikter med husdyr. De endeløse bjørneskogene langs svenskegrensen fra Varmland og nordover er så i si tomme for sau. I Norge derimot er det omfattende saueholdet kanskje den største hindringen for en livskraftig bjørnebestand. Selv om bjørnen er totalfredet, gis årlig ca. fem fellingstillatelser på bjørn som tar bufe.

Alteter 
Selv om bjørnen kan ta livet av en stor elg med bare slag med labben, lever den lite av rov i ordets rette forstand. Den er alteter og langt på vei vegetarianer, noe også tannsettet viser. Det vanligste hos kjøttetere er at de forreste hjørnetennene er spisse med skarpe kanter - velegnet til å skjære opp kjøtt med, men disse er bare svakt utviklet hos bjørnen. I stedet dominerer de lange, brede og knudrete kinntennene bak i hver kjevehalvdel, og det viser at bjørnen er en alteter i likhet med mennesket.
På forsommeren spiser den saftige urter og andre plantedeler, foruten maur som er litt av en delikatesse for bjørnen. Veps- og humlebol er også populære, og både larver, vokskaker og honning går ned. På sensommeren og på høsten går det mye i bær, spesielt blåbær og krekling. De sukkerholdige bærene er med på å bygge opp det tykke fettlaget som bjørnen tærer på  gjennom den lange vinteren i hiet.
Bjørnen spiser også kjøtt - spesielt om våren. Til tross for vekten, kan den ofte gå på skaren. Bjørnen er såkalt sålegjenger, den går på hele foten, og dermed "flyter" den oppå snøen. Hvis skaren er for tynn til å bære tunge byttedyr som f.eks. elg, ligger forholdene godt til rette for elgjakt. Men bjørnen kan også slå elg sommerstid - og husdyr. Innhogget i saueflokken er størst i Hemark og Nord-Trøndelag.
Noen vil ha det til at det finnes to typer bjørn - slagbjørn og grasbjørn. En slagbjørn skulle være en  bjørn som foretrakk kjøtt, men nyere undersøkelser viser at en bjørn ofte veksler mellom kjøtt og plantekost - avhengig av hva som byr seg. En bjørn i et saueområde vil eksempelvis kunne skaffe seg noen lettvinte middager ved å slå sau, mens den i andre perioder utelukkende lever på plantekost.

Sover vintersøvn 
Bjørnen går i hi i oktober-november, og først i slutten av april kommer den ut igjen. Hiet kan ligge i berghuler, steinrøyser, i jordbakker og kanskje vanligst i maurtuer.
Bjørnen ligger ikke i dvale saom piggsvin og flaggermus, men sover vintersøvn i likhet med grevlingen. Dyr i dvale senker kroppstemperaturen til like over utetemperaturen, mens vintersoverne bare senker temperaturen noen få grader. De har derfor sine sanser i beredskap og kan våkne ved forstyrrelse.
Før bjørnen går i hi, tømmes tarmene. Likevel samler det seg litt materiale i endetarmen i løpet av vinteren - som bjørnehår, magesafter og avsondringer fra tarmen - og setter seg som en propp i endetarmen. Mange fantasifulle historier er fortalt om hvordan bjørnen kvitter seg med denne proppen om våren . f.eks. ved å ake i bratte skråninger og gni seg mot trær.

Enstøing 
Bjørnen er stort sett en enstøing. Bare en kort periode i paringstiden i mai-juni møtes hann og hunn. Ungene fødes i januar-februar. Når ungene forlater hiet, er de ikke stort større enn små hundevalper. De tilbringer sommeren og den første vinteren sammene med mora. ofte er ungene sammen med mora i både to og tre år. I denne tiden holder binna seg unna hannbjørner, fordi disse kan drepe ungene.
Ei binne med unger holder seg som regel innenfor et lite område. Unge hannbjørner derimot kan vandre over store områder. I et stort norsk-svensk bjørneprosjekt ble bjørner merket med radiosendere, for å kunne følge dyrene i terrenget fra uke til uke. Disse undersøkelsene viser at enkelte hannbjørner kan forflytte seg lang over kort tid. Noen har faktisk gått 100-150 km på under tre døgn i vanskelig terreng. Undersøkelsene har vist at de fleste binnene holder seg nær grensen til Sverige og Russland/Finland, mens hannbjørnene kan streife langt inn i Norge.

Bjørnen er sky 
I motsetning til grisslybjørnene i Nord-Amerika er bjørnene i vår del av verden svært sky. Det er derfor vanskelig å oppdage en bjørn ute i det fri. Som regel hører og lukter bjørnen mennesker på langt hold og stikker så fort den kan.
Skal man se bjørn, er det beste å settes seg på post i områder hvor bjørnen oppholder seg. Men man må være veldig tålmodig - kanskje speide med kikkert i flere timer eller dager. I skog er det svært vanskelig å oppdage bjørn, men i snaufjellet om høsten kan man være heldig. I august - september beiter bjørnen på blåbær og krekling i timesvis for å bygge opp fettlavet som skal berge den gjennom en lang vinter i hiet.