Konflikten i Nord-Uganda Publisert på speiding.no ↗

Speideraksjonen 2004 - Hjem igjen - samlet penger til barn i Nord-Uganda.

I Uganda i Øst-Afrika har opprørsgeriljaen Lord's Resistance Army (LRA) terrorisert sivilbefolkningen i snart 20 år. Deres grusomme spesialitet er å bortføre barn og ungdom som trenes opp som barnesoldater eller brukes som sexslaver for kommandantene. Totalt har mer enn 20 000 barn blitt bortført siden krigen startet. Over 1 million mennesker er på flukt på grunn av krigen. De fleste oppholder seg i flyktningleirer, hvor de er helt avhengig av matutdeling fra Flyktningerådet og FN-organisasjonen Verdens matvareprogram. Gjennom arbeidet i Uganda møtte Flyktningerådet Patrick Akena, et av ofrene for konflikten.

Her er hans sterke historie:

Det var ikke min skyld at jeg drepte

Jeg heter Patrick, er 15 år og bor i Gulu i Nord-Uganda. Her har det vært krig så lenge jeg kan huske. Nesten alle jeg kjenner bor i flyktningleirer i nærheten av byen. Ingen bor på landsbygda lenger for der blir de angrepet av LRA, som plyndrer, kidnapper og dreper. Jeg var en av dem som drepte…

Det var en helt vanlig natt for tre år siden. Jeg og resten av familien min lå i hytta vår og sov da vi ble angrepet av seks soldater. Noen av soldatene var ikke eldre enn meg. De stjal mat og andre ting vi hadde og tvang meg til å være med dem og bære det de hadde stjålet. Jeg var livredd.

Sammen med andre barn som var tatt til fange, ble jeg truet til å gå i flere dager. Vi fikk nesten ikke noe å spise og soldatene slo oss hele tiden. Ei jente ble så sliten at hun ikke orket å gå lenger. Da slo de henne med kjepper til hun døde. En gutt forsøkte å rømme, men ble oppdaget. De ga meg et gevær og sa at jeg skulle skyte ham som straff. Jeg klarte ikke å gjøre det og begynte å gråte. - Hvis ikke du vil skyte ham får han skyte deg i stedet, sa kommandanten. Da skjøt jeg. Det var første gang jeg drepte.

De tok oss over grensen til Sudan hvor LRA har sine treningsleirer. Vi ble behandlet helt forferdelig! Guttene ble trent opp som soldater. Jentene ble brukt som sexslaver av de voksne soldatene. En gang trodde de at jeg hadde tenkt å rømme. En av lederne stakk meg i brystet med en bajonett. Jeg var sikker på at jeg kom til å dø. Etterpå fikk jeg 50 piskeslag som straff.

Etter to måneder med militær trening fikk jeg uniform og gevær. Sammen med en gruppe soldater dro vi tilbake til Nord-Uganda. Vi plyndret landsbyer og kidnappet barn - på samme måte som de tidligere hadde gjort med meg. En gang var vi like i nærheten av hjemstedet mitt. Jeg hadde savnet familien min utrolig mye helt siden jeg ble bortført. Når jeg nå så den gamle skolen jeg hadde gått på, og fotballbanen jeg hadde lekt på, lengtet jeg enda mer. Alt jeg tenkte på var hvordan jeg skulle klare å rømme. Men kommandanten visste nok hva jeg tenkte, og holdt øye med meg hele tiden.

Kommandanten pekte på et hus jeg kjente fra før. Jeg hadde gått på skole med en gutt som bodde der. De ga meg ordre om å skyte faren hans. Jeg visste hva som ville skje hvis jeg ikke gjorde som han sa... Da jeg skjøt følte jeg at det var en annen som gjorde det. Etterpå klappet kommandanten meg på skulderen og sa at nå var jeg en av dem, og at jeg aldri kunne reise tilbake til Gulu igjen nå som jeg var en morder.

I tre år var jeg LRA-soldat. Da ble jeg tatt til fange av den ugandiske hæren. Fordi jeg bare var 15 år fikk jeg ingen straff, men kom hit til dette senteret for tidligere barnesoldater. Her fikk jeg nye klær. Den gamle uniformen min kastet de på bålet for å markere at tiden som soldat var over og at jeg kunne starte et nytt liv. Etter hvert har de fått meg til å skjønne at alt det grusomme jeg har gjort ikke har vært min skyld. Likevel er jeg veldig redd for hva som kommer til å skje når jeg møter de gamle vennene mine. Jeg gruer meg aller mest til å møte familien til den faren jeg drepte.

Her på senteret har jeg både møtt barn som var med da jeg ble bortført og andre som jeg var med på å kidnappe. I begynnelsen var det vanskelig å snakke med dem, men nå har vi blitt gode venner. Jeg har skjønt at vi alle er ofre for den samme krigen, og ingen av oss har vært med på dette frivillig. Fortsatt har jeg mareritt nesten hver natt. Jeg drømmer at LRA kommer og kidnapper meg igjen

Jeg har ennå ikke møtt min egen familie, men jeg vet at faren min døde mens jeg var borte. Jeg håper moren min og søsknene mine vil ta imot meg. På grunn av krigen har jeg nesten ikke gått på skolen. Familien min har alltid levd som bønder, men krigen har gjort det umulig å dyrke jorda. Jeg vet ingenting om hva framtiden vil bringe, men jeg håper at jeg og familien min kan flytte tilbake dit vi pleide å bo. Aller mest ønsker jeg å få en jobb, men det er det nesten ingen som har her, og uten utdannelse blir det enda vanskeligere. Derfor håper jeg at jeg får mulighet til å begynne på skolen igjen.