Tåke Publisert på speiding.no ↗

Ingen liker tåke. Den er lumsk. Truende. Luften er klam og rå og ekkel å puste i. Farene kan stå på lur en armlengde borte, uten at man vet at de er der. Det er lett å gå seg bort, selv der man ellers er lommekjent.

Åndelig tåke er like ille: Smerte, angst, tvil - tilstander som kommer sigende, og før vi vet ordet av det, har innhyllet oss og ødelagt såvel gangsyn som sjelefred.

Jeg husker en dag da hele byen lå innunder en gulhvit tåkedyne. Jeg klarte å følge min vanlige morgenrute og klatret opp en loddrett eng til skogkanten. Plutselig var jeg kommet opp over tåkebankene. Byen var usynlig, men i det fjerne skinte solen på militærets høyteknologiske kupler på toppen av Gråkallen, og forgylte dem så de så ut som det rene Soria Moria slott.

På veien hjem igjen hadde solen begynt å bryte gjennom tåketeppet. Plutselig slo den ned på et hus og et tre. Det var et helt alminnelig hus og en helt alminnelig bjørk, men du verden så vakre de var da de sto fram alene i solskinnet, mens alt omkring dem var innhyllet i tåken.

Gud er tilstede, også midt i de åndelige tåkebankene. Det kan hende at hans solstreif trekker fram et enkelt bibelvers, en salmestrofe, et medmenneskes ord eller smil. Man ser ikke så mye, men det man ser kan få en dessto dypere betydning og sterkere virkning.

Kanskje Det Nye Jerusalem kan gløde i det fjerne og gi håp.

"Tenk nå en gang den tåke er forsvunnet som her seg senker over livet ned....."

Ivan Chetwynd