Trollet som elsket måneskinn

Tekst: Tore Hansen. Publisert i Speideren nr. 2/94.

En stille natt uten et vindpust. Bare svake, nesten lydløse bevegelser fra de som hører natten og skogen til. Mellom trær og mosekledde steiner vokser noe mørkt og digert fram. Noe som er større enn alt levende i skogen. Et gammelt troll. Like gammelt som skogen selv. Wagge heter han. Han er godt fornøyd med det navnet, for han har funnet på det selv. Han beveger seg der inne i skyggene, sanker kvist og døde trær til kveldsilden. Det er ikke hver natt Wagge er ute. Som oftest sitter han dypt inne i grotten sin. Sitter og stirrer inn i ilden og tenker på det som en gang var. Den gangen skogen var full av trær lenge før menneskene hersket på jorden.

— Hum hi ha hum, mumlet han på trollspråket, og smiler så fjeset sprekker i tusen rynker, — Det var tider det.

Når Wagge først begynner å tenke tar det tid. Før han får sukk for seg har det gått både tre og fire hundre år. Men sånt tar ikke trollet Wagge så alvorlig. Han har tiden for seg. Det vakreste trollet vet er månen. Når han går slik som nå, en måneklar natt, når stjernene funkler ned til han, blir han fylt med varme og undring. Ofte går han opp på en kolle, setter seg forsiktig ned i myk bjørkeskog og myser mot himmelen. Noen ganger holder han pusten av spenning. Det er når månen henger lavt på toppene i vest. Det ser ut som om den skal huke seg fast i de høye furutoppene. Kanskje, kanskje, hvisker Wagge og vagger på det veldige hodet. Kanskje skjer det i natt! Men hver gang blir han skuffet. Månen kommer seg alltid fri fra trekronene og fortsetter sin vei gjennom natten.

Men Wagge gir ikke opp. En gang vil det vel skje, tenker han. En dag henger den vidunderlige, vakre månen seg fast... Og det vil bli natt hele tiden. Ordentlig natt, uten soloppganger og det som verre er. For som troll flest frykter Wagge solen mer enn noe annet. Mer enn en gang har han hørt de gamle fortelle om hvordan solstrålene har skapt troll om til stein. Troll hører natten og mørket til, ikke dagen. Når det grå morgenlyse demrer over tretoppene i øst, må troll som har livet kjært søke ly i dype grotter, hvor solstrålene ikke trenger inn.

En gang for lenge siden hørte også de dagen og solen til. Da streifet de omkring i solfylte skoger... og nettene hørte søvnen til. Men en dag, et raggete bergtroll, brøt den loven i skogen som alle måtte lyde. Den loven som sa at ingen i skogen skulle drepe noe annet levende vesen om det ikke var for å stagge sulten for seg og sine. Gal i hodet hadde bergtrollet stormet fram og drept alle som kom i dets vei. Det var etter den udåden alle av trollslekt fikk en forbannelse over seg. De ble nektet å høre dagen til. De ble tvunget til å leve i natten og kulden.

Derfor drømmer trollet Wagge om at månen skal henge seg fast i tretoppene. Vokse seg stor og full nesten som en sol. En verden full av trygghet og solstråler. Oppe på kollen sitter Wagge. Bjørkekronene når ham til knærne der han myser til en måne som bare er et smalt smil på himmelen.

Han venter tålmodig.
Stirrer med store øyne på et måneblekt fjes.
— Humhi ha hum, mumler han.
Kanskje i natt...