En oversikt over speiderbevegelsens opprinnelse og utvikling – fra Robert Baden-Powells første leir på Brownsea Island i 1907 til speidingen i Norge i dag. Nyttig bakgrunnsstoff for nye speidere og ledere som vil forstå røttene til bevegelsen de er en del av.
Aldersgruppe
Årstid
Relatert til følgende mål
- L-1Utvikle forståelse for speidingens verdigrunnlag og viktige særtrekk ved egen organisasjon.101
Innhold
Grunnleggeren av speiderbevegelsen var Robert Stephenson Smyth Baden-Powell, eller forkortet BP. Allerede da han var liten, var BP mye ute i naturen og fikk mye friluftserfaring og mange ferdigheter. Dette kom godt med senere da han tjenestegjorde i den britiske hæren i India og Sør-Afrika.
I militæret ble BP for første gang klar over hva unge mennesker kunne utrette når de fikk ansvar. Gutter ble brukt som budbringere og til andre oppgaver og ble kalt speidere. BP håpet at dette kunne overføres til det vanlige livet hjemme i England. BP ville la unge mennesker lære og utvikle seg etter den metoden han selv hadde skaffet seg så mye kunnskap og erfaring gjennom. Slik kom han på ideen om speiding i fredstid.
Baden-Powell ønsket å forandre den oppvoksende generasjonen gjennom å utvikle mot, intelligens, initiativ og eventyrlyst. I stedet for gymnastiske øvelser foreslo han vandreturer og leir, båltenning, primitiv matlaging og orientering.
I små grupper – patruljer – trentes evnen til samarbeid, og patruljekameratene lærte av hverandre. I stedet for å lese eller høre om ting mente BP at den beste måten å lære på var gjennom å gjøre. I tillegg understreket han at fredens speiding skulle være morsom, leken og preget av eventyr.
For å gjøre et praktisk forsøk samlet han 20 gutter fra forskjellige samfunnslag til en leir på Brownsea Island i den engelske kanal i august 1907. Leiren ble en stor suksess, og metodene BP brukte ble godt mottatt blant guttene. Etter denne leiren var Baden-Powell overbevist om at han var inne på riktig spor. Han skrev boka Scouting for Boys, som ble grunnlaget for speiderbevegelsen. Baden-Powells mening var at boka skulle være et arbeidsprogram for foreninger som allerede var i arbeid. Men etter hvert som han reiste rundt i England, holdt foredrag, instruerte nye ledere og snakket til guttene, grodde speidertroppene opp som paddehatter, og han ble så å si «tvunget» til å lage en egen speiderorganisasjon.
I 1910 forlot Baden-Powell militærlivet til fordel for speiderarbeidet. Hans ideer hadde også fenget sterkt hos piker. Baden-Powell utarbeidet derfor et program spesielt for dem. Som navn på pikenes bevegelse valgte han betegnelsen Girl Guide etter et berømt korps av veivisere i India. Korpset var kjent for sin praktiske sans og selvhjulpenhet. Sammen med sin søster, Agnes Baden-Powell, stiftet han i 1910 det engelske speiderpikeforbundet.
Baden-Powells kone Olave var også sterkt sosialt interessert og tok aktivt del i speiderarbeidet. Hennes store innsats gjorde at hun ble den første landsleder for speiderpikene i England og drivkraften i oppbyggingen av speiderpikeforbundet. Lady Baden-Powell fortsatte sitt iherdige arbeid for speidersaken etter sin manns død. Gjennom utallige reiser til speiderarrangementer over hele verden knyttet hun sammen ringen av speidere, og hun var aktiv like til sin død i 1977.
Mange av de grunntankene som Baden-Powell introduserte i begynnelsen av det forrige århundre, er fortsatt aktuelle for dagens speidere – blant annet metodene han brukte og selve målet med bevegelsen. Ansvar, forpliktelse, friluftsliv, patruljer, erfaringslæring og lek og eventyr er alle elementer i det vi i dag kaller speidermetoden.
«Av navnet speiderbevegelse kan en høre at vi ikke bare skal gjøre slik vi alltid har gjort. Arbeidet skal til stadighet utvikles og tilpasses speiderne og samfunnet.»
— Robert Baden-Powell
Starten i Norge
I 1910 ble Norske Gutters Speiderkorps (NGSK) startet, og i 1911 – Norsk Speidergutt-Forbund (NSF). NGSK gikk etter hvert inn i NSF. Norsk Speiderpikeforbund ble stiftet i 1921. Norges Kristelige Ungdomsforbund opprettet egen speiderorganisasjon i 1920 – Norges KFUK-speidere. I 1978 slo Norsk Speiderpikeforbund og Norsk Speidergutt-Forbund seg sammen og ble til Norges speiderforbund.
Dagens situasjon
I 2003 fusjonerte KFUK-speidere og KFUM-speidere til ett forbund – Norges KFUK-KFUM-speidere. Samtidig ble Speidernes fellesorganisasjon etablert som et samarbeidsorgan for de to speiderforbundene i Norge. Speidernes fellesorganisasjon skal sikre en felles internasjonal tilknytning til verdensspeiderforbundene WOSM (World Organization of the Scout Movement) og WAGGGS (World Association of Girl Guides and Girl Scouts). I 2018 var det ca. 30 000 speidere i Norge, hvorav ca. 11 500 er medlemmer i Norges KFUK-KFUM-speidere og ca. 19 000 er medlemmer i Norges speiderforbund.
Fagstoffet er godt og dekkende, men noen ting kan forbedres: