En kristen andakt som bruker vårens naturopplevelser – sol, blomster og fuglesang – som inngang til takknemlighet og lovsang til Gud. Passer godt som åpning eller avslutning på et vår- eller sommermøte, og inviterer speiderne til å reflektere over troen og Guds skaperverk.
Aldersgruppe
Årstid
Varighet
Sted
Bidrar til følgende mål
- L-2Bli bevisst på, og utfordre, egne verdier og holdninger, og bli kjent med hva andre står for.147
- L-4Utfordre og forme ditt livssyn.56
- L-7Bli kjent med forskjellige trossamfunn, og få erfaring med deres tradisjoner og seremonier.53
Forberedelser
- Finn et egnet sted å lese andakten – gjerne ute i naturen, ved et tre, en blomstereng eller et vann.
- Les gjennom andakten på forhånd slik at du kan lese den rolig og med innlevelse.
- Vurder om du vil avslutte med en sang, en bønn eller stille refleksjon.
Fremgangsmåte
Andakten
Les andakten høyt for gruppen, gjerne ute i naturen om det er mulig:
Er det noen tid på året da vi i særlig grad skulle oppfordre til å love og prise Herren, så er det vel den tiden vi nå opplever; våren og forsommeren. Hvor vi vender øyet, møter vi ting som skulle stemme oss til lovsang.
For hver dag som går, stiger sola høyere på himmelen, sprer lys, liv og varme og minner oss om lysets seier over døden. Og overalt omkring oss møtes vi av livets undere. Aldri er gresset og løvet så grønt og skjært. Overalt spirer og spretter det. Og hvor er det ikke morsomt, ja, nesten spennende å følge disse nye spirer i deres vekst. Og så å se blomstene komme, det ene slag etter det andre. Midt på sommeren, da er blomsterfloret så rikt at da har vi vanskelig for å følge de enkelte blomster slik som vi gjør det nå om våren. Eller tror noen at en blåveis ville vekke slik begeistring midt på sommeren som den fyller oss med når vårt øye møter den tidlig om våren? Alt stemmer liksom til lovsang om våren. Hør bare hvor fuglene jubler! Det skulle også vi gjøre i takknemlighet fordi vi får oppleve vårens under etter vinterens kulde og mørke.
Det sies så ofte av dem som ikke går i kirken om søndagene at «en kan like godt holde sin gudstjeneste ute i Guds natur». Ja, det er noe sant i det. Ingen kan som naturen fortelle oss om Guds herlighet, hans visdom og makt. Og ville bare de som taler om å holde gudstjeneste ute i naturen, virkelig holde gudstjeneste der ute, så var det kanskje bedre enn om de satt i en kirke og ergret seg over ikke å være ute. Men det er så leit med det, at de som taler mest om denne gudstjenesten ute, de holder den så sjelden.
Men bare gå ut, dere, la sinnet bli fylt med skjønnhetsinntrykk, med ærefrykt for Guds majestet slik som den åpenbarer seg, og la hjertet flyte over av jubel og takk, og dere skal nok merke at naturen kan bringe oss nær Gud. Lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger! Takk Gud for alt, og dere skal merke at det er sant, det gamle ord om at «takken trenger gjennom skyen og vender tilbake som velsignelse».
Samtale etterpå
Bruk noen minutter til stille refleksjon eller en kort samtale:
- Hva i naturen gjør deg takknemlig?
- Hva betyr det for deg å «love Herren»?
- Kan du kjenne på ærefrykt for noe i naturen? Hva er det i så fall?
Andakten er komplett med selve teksten og samtalespørsmål. Det kan være fint å legge til:
- En passende salme eller sang som kan synges etterpå (f.eks. «Deg være ære» eller en naturrelatert salme)
- En eventuell bibelreferanse – tittelen «Min sjel, lov Herren» er trolig hentet fra Salme 103, men dette er ikke oppgitt i originalen og bør verifiseres
- Forslag til avslutningsbønn eller velsignelse